De dummeste bøndene får de største potetene

I dag har jeg tenkt å skrive noen ord til potetens pris.  Den er jo etterhvert under angrep fra alle hold.  Jeg bare minner om «raske karbohydrater «og «smekkfull av kalorier».  Vi hører mindre om alle c-vitaminene og det høye fiberinnholdet.  Og for oss som vaks opp i utkanten av en utkantkommune etter krigen, med fisk til middag omtrent alle ukens dager, hva skulle vi vært uten poteten som tilbehør?

Min barndoms poteter – gulløye og mandel – er blitt skjeldne delikatesser, som selges til skyhøye priser.  Så har vi «tilbudsmandelen», som er en stor skuffelse.  Forvokst, blass og uten smak, så forskjellig fra de små, gule , trauste mandelpotetene som fikk vokse sakte gjennom nordnorske somre, i mye lys og med skiftende temperaturer. 

Og de første små potetene,. Som man henter fra eget potetland, og skrubber og koker.  Og spiser med skallet på, med litt smeltet smør over.  Da kan jeg gjerne spise bare det til middag. 

For 6 år siden solgte jeg hus og hage, og flyttet til et hyggelig, lite borettslag.  Jeg trives, men savner mine små prøvefelt som jeg drev i hagen.  Rips og solbær og rabarbra.  Og små lapper av noen potetland, som gjerne var første steg av bearbeiding av jord til andre formål.

Ett år fikk jeg noen små settepoteter – gulløye – av snille naboer.  De hadde høstet potet fra samme potetland i minst 20 år, og potetene var små som knorkeballer.  Når så settepotene kom  over i mitt flunke nye potetland, og fikk nennsom pleie med kompost og hønsegjødsel og godprat gjennom sommeren, så ble det et forbløffende resultat.  Så for å bevare de gode naboskapet, så måtte jeg trøste mine snille naboer med at «det er de dummeste bøndene som får de største potetene»….

 

 

 

 

 

 

 

Halvt om halvt med stekt bacon og løk, smaker godt til lettsaltet, kokt torsk

 

 

 

 

 

 

I dag er det Pimpernellen som har vært følge til fisken på mitt middagsbord.  Den er god, gul og fast, og passer fint til fisken.  Nei, poteten gir jeg ikke avkall på!