Jeg har lenge vært på leting etter mønster til slike forklær
Nå har jeg funnet tak i mønsteret, og har sydd to vendbare forklær, i noe jeg tror er str. 2 og 3 år. Dette er baksiden på det største.
Dette er det minste, str. 2 år. Forkleet er sydd i «et stykke», uten knapper eller band.
Begge forklærne har dette stoffet som den ene sida. Noe av stoffene er gjenbruk, noe er nye stoffrester. Forklærne er sydd til to små, arbeidssomme jenter.
I årenens løp hadde det samlet noen single selbuvotter. Vottene ble tatt vare på, i påvente av at partnerne skulle dukke opp, noe som selvsagt aldri skjedde.
Tre single votter og et par-tre nøster med ullgarn ble derfor med i bagasjen til Mallorca, og tre nye partnere ble produsert ute på verandaen i løpet av ferieuka. Jeg har aldri strikket selbuvotter tidligere, og det var skikkelig spennende å telle og strikke, og se at de nye ble ganske lik de opprinnelige. Nå er de gamle både gulna og litt tova, men det regner jeg med ordner seg for de nye, etter en topptur eller to i sneen .
Dette er baksida. Jeg tok litt hardt i da jeg sa at jeg strikket 3 votter. Det ble to og en halv. Resten, pluss alle tre tomlene ble laget etter at jeg kom hjem. En ekstra utfordring var det å få tomlene plassert på rette sida!
Nå har jeg hatt en liten syraptus, og produsert en liten sommerkjole til meg sjøl (til venstre) , og en til skrånaboen (til høyre). Dersom noen ser at kjolen til venstre er kortere foran enn bak, så stemmer det. Det skal den være, iflg. mønsteret.
Denne gangen har jeg kantet med stoff i annen farge og mønster. Kanten på den stripete er fra en reklametrøye fra et fiskebruk. Begge modellene egner seg godt med tanke på å kunne slippe ut magen 🙂 De er i deilig jersey, så de egner seg også godt å rulle sammen for å ta med i kofferten. Så nå er det bare å håpe at de får bli med eierne på noen hyggelige turer hit og dit.
I går, den 11.april 2013, kom våren til Tromsø. I alle fall for noen timer.
Etter noen uker med heftig snefall, så rakk vi akkurat å få ryddet takene, før mildvær og sol åpenbarte seg i løpet av gårdagen. Som bildet viser, så vil det være behov for adskillige plussgrader, før sneskavlene har fordampet. I første etasje går vi gjennom kanaler i svalgangene.
Verandaen ble raskt ryddet for de siste sneklattene, stolene kom ut, og årets første tekopp er inntatt i solveggen. O lykke!
Jeg må slå et lite slag for denne teen. Som dere ser av etiketten, så bidrar den både til god helse og til sinnets munterhet! Smaker og lukter deilig, gjør den også.
I går fikk jeg gode anbefalinger og oppskrift på meget grove brød. Helt uten siktet hvetemel. De skal være mettende, gode for fordøyelsen, og de er slankende! Det siste gjorde utslaget, så jeg fikk med meg oppskrifta, og har i ettermiddag laget grovbrød av ny modell:
Her har de nettopp kommet ut av ovnen. Bakepapir er alle late oppvaskeres beste venn!
Grove brød:
2 l vann, 1,5 pk gjær, 200 g sammalt rug, fin, 200 g kli, 1,3 kg sammalt hvetemel, grovt, 1 dl linfrø, 2 dl solsikkefrø, 2 ts salt. Alt blandes, lunkent vann. Heves i 1 time. Røres sammen på nytt, og hever i 20 minutter til. Skal ikke knas, men «øses» over i formene. Stekes på 180 grader i 2 timer. Brødene skal ikke heve i formen før de settes i ovnen. Denne oppskriften skal gi tre brød.
Det begynner å gå opp for meg hvordan det med slanking kom inn i bildet; Dersom man tidligere hadde med seg to skiver i matpakken, så klarer man kanskje ikke å bære med seg mer enn ei skive av dette brødet, det er jo ganske kompakt 🙂 Nå skal de testes ut, det luktet i alle fall meget godt da de kom ut av ovnen.
Når jeg først var i bakemodus, så fant jeg ut at jeg skulle lage knekkebrød også. Det var veldig lenge siden sist, og jeg husket ikke oppskrifta. Så jeg fant noe som lignet i en blogg på nettet. Da jeg smurte deigen utover bakeplata, så slo det meg at den virket ganske anderledes enn den jeg hadde laget tidligere.
Disaster! Nå har jeg i alle fall lært at slike knekkebrød IKKE skal stekes på varnluft og 180 grader. Da jeg var barn, pleide de voksne å si at man fikk god sangstemme (alternativt pene barn) dersom man spiste brente brød. De var jammen kreative mht. til å få avsetning for diverse uhell med baksten! Lurer på om småfuglan kan akseptere mine brente knekkebrød 🙂
Til tross for enkelte små hverdagstragedier, så er det morsomt å prøve nye oppskrifter. Mulighetene er uendelige i disse internet-tider. Noen ganger blir ikke resultatene helt som forventet. Jeg tar absolutt høyde for at det KAN være noe med kokken. Hvilke erfaringer har du med nye oppskrifter fra nettet?
Playa del Ingles består for det aller meste av hoteller, kjøpesentre, restauranter,strandpromenade og stranden. Et unntak er bydelen San Fernando, en liten sjarmernde bydel med «ordentlige» butikker, fortauskafeer og spisesteder for lokalbefolkningen. Her brukte jeg mye tid de ukene jeg oppholdt meg der nede. 
Dette bildet er fra boligområdet med små, hvite hus i spansk stil.Her inne fant jeg en liten skjønnhetssalong i første etasje i et privat hus, som var drevet av tre meget hyggelige damer. Her kostet en times «helmassasje» 36 euro, pedikyr 15 euro og manikyr 8 euro. Da måtte man riktignok bringe med neglelakk, men ellers var det førsteklasses behandling! Og så kunne man bivåne nabodamer som stakk innom i pysjamas og byttet ukeblader, og sansynligvis litt lokalt sladder i samme slengen. Det kunne i alle fall høres slik ut 🙂
Her er vi tilbake i Playa del Ingles igjen. I kjøpesenteret Jumbo ligger en moske. Det ene hjørnet av moskeen var basar som solgte vesker og belter og vanlig turist-bling. Jeg våget ikke ta bilde for tett innpå, for da hadde jeg fort blitt nødt til å kjøpe noe. Men butikken ligger under det røde soltaket og inn gjennom den nærmeste buede døråpningen, dvs. den fortsetter innover i moskeen. Børs og katedral 🙂
Jeg avslutter med en liten ettermiddagsstemning fra området rundt Turistkirken i Playa del ingles. Gode minner å kjenne på, her jeg svinger sneskuffa for å holde varmen.
Det er veldig lenge siden jeg har strikket noe til meg selv, men da jeg dro på vinterferie, hadde jeg med meg garn og pinner til denne jakken. Veldig tynt alpakkagarn. Jeg syntes det var krevende, for jeg har problemer med å få det glatt og jevnt når jeg strikker glattstrikk, som her. Jeg har også erfart at jeg heretter skal strikke vridde masker når jeg strikker vrangborder. Men jakka er myk og varm og deilig å ha på seg, og jeg trøster meg med at det kanskje er Ok at det synes at den er hjemmestrikka 🙂 Knappene er gamle, og hentet fra knappeskrinet. I mangel av lysblå, så fikk det holde med hvite. Av garnet som ble til overs, strikket en liten genser til lille Linnea på 1,5 år. Dessverre rakk jeg ikke å ta bilde av den, før den forsvant ut av huset.
Jeg har hatt liggende et par ullgensere av god kvalitet. Den ene var krympet i vask, og den andre hadde fasong som var utgått på dato. Nå har jeg sydd de om til to små gensere, ca. str. 2 og 3 år. Den blå fikk jeg til å sprette av halskanten av, og gjenbruke den. Det gikk ikke med den røde, så der har jeg sydd på lomme og halskant i bommullsstoff. Plundra mye med knappestolpen, men fikk lurt den på plass, til slutt.
Mens jeg holdt på med dette, tenkte jeg på hvordan ullklær ble gjenbrukt i min barndom. Kasserte ullklær kalte de for ullstrikk, og det ble samlet opp og sendt til et ullkaderi. Og fikk flotte ulltepper tilbake. Det er mulig de måtte betale noe i mellomlegg, men ordningen var jo fabelaktig.
Ingenio på Gran Canaria er mest kjent for sin håndarbeidsskole, med museum og kapell som har (muligens) øyas mest kjente julekrybbe. Og det sier ikke lite, for canariboerne kan pynte til jul!
Den dagen jeg var innom, var det ikke lov til å fotografere inne i julekrybba, og det var ingen aktivitet i håndarbeiddstua. Men halvferdige arbeider lå og ventet på flittige fingre. Stedet er gründet av en familie, og det var de ugifte døtrene som startet og drev skolen.
Skolen innholder en utstilling av steinsorter fra den store verden. Bragt til veie av gründerfamiliens sønn, som reise rundt på de sju hav.
Litt av utstillingen, som var en blanding av broderte arbeider for salg, og gamle, fine ting som var kun før øyenslyst.
Her kunne man også kjøpe guanchenes fruktbarhetsgudinne, Tara. Randi, som har bloggen Randi’s tanker, gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde fått med meg Tara som satt midt oppe i fjellet på mitt siste bilde i posten om grottehusene i Guayadeque. Jeg anbefaler Randi sin reiseblogg, den er grundig og god, med mange gode råd og anbefalinger, i særdeleshet fra Gran Canaria og Mallorca.
Denne var derimot ikke til salgs, men den ser ut til å være ganske lik min mor sin gamle Singer trømaskin, som var flittig i bruk. Det var på en slik jeg sydde mine første symaskin-sting. Jeg kan huske at jeg var så lita, så jeg sto og sydde, for å rekke ned til trøa. Spennende var det!
Det ble også tid til et besøk i kapellet.
Det ga muligheten for å tenne et lys, og for en stille stund for seg selv.
Tilbake i Playa del Ingles passerte jeg turistkirka i lav ettermiddagssol, og den lyste tvers gjennom den nydelige glassmosaikken i bortre vegg og gjennom hele kirka. Inngangspartiet (nærmest fotografen) er av smijernsornamenter. En kirke i en helt annen stil enn den jeg besøkte i Ingenio. Og vakker på en annen måte. Jeg har hatt gleden av å være på konsert her et par-tre ganger, men har de fleste gangene mislyktes med å komme meg inn pga.lang kø. Det viser at overvintrere og turister har andre behov enn bare sol og strand, og at det inntil videre ser ut til å være litt for knapt med tilbud på enkelte områder.
Enkelte ganger så er jeg virkelig flink til å lage meg mye oppattarbeid.
Dette garnet er et mykt og deilig alpakkagarn. Først strikket jeg jakke til meg selv, omstendig, etter innviklet oppskrift. Den passert meg slett ikke, så jeg rekket opp, og gikk i gang med jakke nr. 2, uten oppskrift. Den ble, om mulig, enda mer ukledelig. Jeg rekket opp igjen, og fant ut at jeg skulle strikke poncho av garnet. Uten oppskrift, en poncho kan da ikke være allverden, ikke sant? Så jeg strikket ferdig to flak som jeg sydde sammen til en poncho, som ble mye større enn jeg hadde forutsett. Konklusjonen var at den kom jeg aldri til å bruke. Men det var jo to store, lange flak, så jeg sprettet opp sømmene, og fant ut at jeg skulle strikke et par flak til, og lage et stort og godt pledd av det. Men da måtte jeg kjøpe inn mer garn. Så der har da det udefinerte strikketøyet ligget i et par år.
Som litt småhyper nypensjonist var jeg plutselig i heklemodus. Denne gangen var prosjektet at det skal bli en stor jakke, løst og luftig heklet. Jeg bare rekket opp fra pleddet etter hvert som jeg heklet, se bildet. Om jeg heklet ferdig jakken? Ja. Om jeg ble fornøyd med den? Nei. Den ble, om mulig, enda mer ubrukeligg enn de foregående. Så neste prosjekt ble innkjøp av garn i kontrastfarge, og genser til eldstesønnen. Og tenk, den passa! Jeg glemte jo helt at jeg hadde startet på dette blogginnlegget, så genseren for av gårde med han uten at jeg tenkte på å ta bilde. Men får se om jeg kan knipe han en dag.
Skrånaboen er heller ikke borte vekke med tanke på prosjekter som gir oppattarbeid. Dette er ermer til ei Fanakofte. Hun har underveis strikket tre boler og holder nå på med det 8. ermet! Og hun har gitt meg tillatelse til å legge det på bloggen. Nå har hun riktignok tatt vare også på to bolene som ikke passet, så hun vil etterhvert sitte med et rimelig bra utvalg av strikkekofter. Så innsatsviljen er det ingen ting å si på her hos oss i borettslaget.
Oppe i fjellene på Gran Canaria ligger Guayadeque, et av stedene på øya hvor innbyggerne bor i grotter i fjellet.
Dette er hovedgata, som slynger seg langs fjellveggen.
Grottehusene hadde både husnummer og postkasser, og det var pent plantet rundt inngangene.
Noen av husene så ut til å være av nyere dato, andre var merket av tidens tann.
Enkelte beboere åpner dørene for å vise fram hvordan de bor, slik som her. Beboerne har både innlagt strøm og tv.
Rommene var ikke store, men de var forbløffende luftige og behagelige å oppholde seg i, med tanke på at boligene kun hadde en yttervegg. Dette huset som jeg var inne i, var et av de eldre husene.
Selvfølgelig hadde hønene sitt eget grottehønsehus.
Grottekafeen serverte lekre tapas, og det hang fristende spekeskinker under taket.
Mellom de bratte fjellene var det akkurat plass til en liten fotballbane.
En liten fotballjente taster ivrig på mobilen.
Fjellene inne på øya er vakre og overveldende. Jeg anbefaler alle som besøker øya å bruke litt tid til bevege seg bort fra strendene, for å få med seg mer av det denne herlige øya har å by på.
Mormonsen's Blog 