En klovn på krykker

Mormonsen er på spontantur til Gran Kanaria sammen med manageren.  De siste ubrukte feriedagene skulle tas i bruk, billige restebilletter dukket opp, og det ordnet seg med leie av trivelig leilighet.  Et ørnerede i fjellsida i Patalavaca med utsikt utover Atlanteren og solnedgang i havet. Alt lå til rette for to uker med slaraffenliv, og lange turer til fjells og langs strendene her nede.  Vi hadde tom. bestemt oss for ikke å leie bil denne gangen.  Vi hadde rett og slett planlagt en intensiv kamp mot bilringene i førjulstida.

Og hva skjer så den første feriedagen?  Jo, svømmekløna presterer å bli kastet rundt i brenningen (en ganske liten brenning, som jeg bare skulle lagt meg flat og SURFA på, iflg. manageren), og i panikken over plutselig å få hodet under vann, så skadet jeg foten.   Bare en forstuet tå, var managerens første diagnose, ikke noe å bry seg om.  Bare gå videre, så gir det seg.  Men den gang ei.  Utover kvelden ble foten større og større og blåere og blåere.  Så det ble leiebil og røntgen og brudd og støttebandasje (har forsikret manageren om at hadde dette vært for noen år tilbake, så ville jeg hatt en SVÆR gips) og tusen formaninger fra legen om ikke å belaste foten på 4 uker, til nød forsiktig hælgange med krykker.  Og så må jeg sette sprøyte på meg sjøl.  I bilringen.  En hver dag. Har aldri gjort det før, og synes det er kjempeskummelt å stikke nye holl hver dag.  Masse blå flekker blir det og, så nå ser bilringen nærmest ut som en blåprikkete badering.  Sprøytene skal  motvirke blodpropp siden jeg visstnok skal ligge i senga med beinet høyt i fire uker.

Uansett så karrer jeg meg opp og ned til leiebilen, ca. 100 trappetrinn.  En tur hver dag.  Begynner å bli en racer på krykkene.  Men ellers sitter jeg mye på rumpa, på terassen, i bilen og på kafeer.  I rein sympati har manageren tatt meg med på de beste restaurantene som er å oppdrive her i området.  Og jeg får alltid tildelt en ekstra stol, slik at jeg kan sitte med beinet høyt – så kom ikke der.  Jeg bare gremmer meg over at jeg ikke fikk bruk for pensandalene som jeg tok med nedover.  Legen anbefalte meg å kjøpe sånne klovnesko (crocks tror jeg de heter), men mine gode, gamle ecco med fjærende såler er helt ypperlige, også her.  Og egentlig er jeg nå med godt mot.  Det hadde faktisk vært verre dersom jeg, i stedet for å bli kastet inn mot land, var blitt tatt med i dragsuget, og havnet i Afrika.

Mange flere krevende, kuriøse og komiske k-historier og bilder vil dere finne dersom dere klikker dere inn hos petuniablogg.blogspot.com

Julebord og jåleri

Først må jeg si at jeg er imponert over hvor mange som deltar i ABC-leken denne runden, og over all den oppfinnsomheten som blomstrer rundt på alle bloggene.  Forrige runde (hvor jeg ble med fra bokstav N) tror jeg at jeg rakk innom de aller fleste som deltok, for å lese og legge igjen en kommentar.  Jeg prøver fortsatt, så godt jeg kan.  Jeg rekker fortsatt de som har vært innom min blogg, og noen til.  Men rundt hundre hver gang, det holder hardt.  Men jeg prøver, og jeg synes fortsatt dette er arti!  Og tusen takk til alle dere som er innom og legger igjen kommentarer her hos meg!

J-en var litt mer vrien enn forventet.  Men da jeg kavet rundt i klesskapene i dag for å finne noe jeg kunne ta på meg til fredagens julebord, så ga ordene seg selv:  Julebord og jåleri!

Finner jeg noe passe jålete her?  – for pyntet? – for hverdagslig?

Jammen lenge siden en del av dette har vært i bruk.  Passer det fortsatt?  – for trangt? – for vidt? – for kort? – for langt? – for tilknappet?  – for utringet? -  for ubekvemt? – jevnt over for utdatert?

Det skal graves fram julebordsmykker fra gamle smykkeskrin og -esker.  Er det julebord, så er det julebord.  Og det behøver ikke være gull alt som glimrer.   Mine juletrenåler fra 70- og 80-tallet er flittig brukt i adventtiden.  Ekte  juggel, deilig nostalgiske, helt på linje mine øvrige, gamle,  julepynter i husheimen.

Og et julebordfjes må vel også tegnes opp, til avveksling fra mørketidas jammerlig bleke hverdagsfjes, med grønnskjær…

Flere j-historier finner dere hos http://petuniablogg.blogspot.com/ , hvor ABC-leken jogger videre i jevnt stigende tempo.

Internet-premie

Tenk det – jeg har vunnet en Internet-premie!  Også jeg, som ikke engang vinner i vinlotteriet på jobben, enda jeg trofast kjøper lodder hver eneste uke.  Men da jeg i går kom hjem, reisesliten og lei etter to dagers møtemaraton på Gardermoen, så fant jeg en ganske oppmuntrende og velfylt postkasse:

Blant avis og regninger lå det en stor pakke.  Fra utlandet – merket Royal Mail.  Det var  ullhedina.blogspot.com som delte ut rause gaver i anledning av at hun rundet 20000 besøkende på bloggen sin.  Ikke overraskende at hun har mange besøk, for hun har en blogg som jeg alltid blir i godt humør av å besøke.  Hun er forøvrig også den eneste jeg vet om som strikker selv om hun har hekseskudd og ligger flat på ryggen! 

Og jeg var altså en av de to heldige vinnerne.  For bare se hva pakken inneholdt:

Luksus til både innvortes og utvortes bruk, ledsaget av en hyggelig hilsen.  Så nå skal jeg kose meg og prøve ut en hel hudpleieserie, jeg skal lage meg hvit te “with a hint of pomegranate”, og jeg skal spise deilig mørk sjokolade, mens jeg kroer meg i godstolen og beundrer mørketidsfargene på sørhimmelen.    Og på mørke og hustrige Tromsøkvelder  skal  jeg skal lage meg herlige, varme  sjokoladedrikker:  choca-mocha, belgian choc og mint madness.  Og posen med lavendel – den har jeg ennå ikke bestemt meg for om den skal legges under hodeputa, eller om den skal i skapet hvor jeg oppbevarer dynetrekk og putvar.  Uansett, så har jeg stor tro på at den skal bidra til at jeg skal sove godt nå i adventa.  Du verden, for en flott førjulspresang!   Hører DU til de som aldri vinner noe, eller hanker du stadig inn gevinster av ymse slag?

Sist helg helg opplevde Tromsøfolk et særsyn:  Ishavskatedralen, et kjent seilingsmerke i Tromsø, lyste i en klar blåfarge.  Det er andre året på rad at Diabetesdagen markeres på denne måten.  Og den blå kirka gir på denne måten Diabetesforbundet mye oppmerksomhet gjennom en novemberhelg hver høst. 

Flere ivrige forfattere av I-historier finner dere hos  iderike petuniablogg.blogspot.com hvor ABC-leken iler videre.

En historie om håndklær.

Eller handduka som det heter her hos oss.

Onsdag:  På min søking etter mønster til kjøkkenforkle, som jeg kanskje-kanskje  skulle sy til noen gode venner i førjulspresang, så kom jeg over denne bloggen: http://www.liv-toril.no/.  En hobbyblogg til å bli inspirert av.  Enkel å lete seg fram i.  Lett forståelige oppskrifter på  og henvisninger til en masse flotte håndarbeider.  Et besøk på denne bloggen anbefales!  Og her fant jeg oppskriften på å lage kjøkkenforkle av frottehandduk.  Er ikke det en kjempegod ide?.  Ja, for hvor mange ganger har vi ikke behov for å tørke oss på hendene når vi lager mat?  Som regel huserer jeg rundt med handduken hengende ut av lomma, dersom jeg i det hele tatt vet hvor jeg har den.

Dette måtte jeg prøve ut.  Øyeblikkelig.  Ikke tid til å dra til byen og kjøpe nye håndklær.  Etter en rask gjennomgang fant jeg en gammel lysblå som fikk gjøre nytten som prøveklut, slitasje og kjedelig farge til tross.    Det er så greit med å eksperimentere med gammelt tøy, det er ingen katastrofe dersom alt går skeis!                     

Sånn ble prototypen:

Med til historien hører at jeg på nevnte blogg fant oppskrift på en enkel måte å lage laaange knyttebånd.  Dette gikk som smurt da jeg sydde det første forklet, så oppglødd av suksessen gikk jeg rett løs på nr. to.  Hadde jo halvparten av handduken igjen.  Denne gangen laget jeg to små legg øverst mot linningen, og så er jeg ganske fornøyd med at jeg fant en liten blondebrikke til å sy på lomma.  Det er lommene som er morsomst å lage.

Nå sitter jeg med to nye gjenbruks-handduks-forklær, i ganske stusslige farger.  I morgen skal jeg se om jeg finner noen nye handduka i byen.

Torsdag:  Og i dag har jeg vært i byen og kjøpt håndklær.  I beige og brunt, og så skal jeg sprite dem opp blå og grønn garnityr, dvs. noen forhenværende bommullsgardiner.  Litt gjenbruk skal det bli her også. 

Dette burde vel bli bra?  Så her skal det syes, bare synd at jeg ikke rakk å få de ferdige før H-dagen!  Og først i dag – søndag – fikk jeg muligheten til å publisere.

Flere H-historier finner du på  http://petuniablogg.blogspot.com/2009/06/abc-i-ord-og-bilder-14.html, hvor den herlige ABC-leken haster videre.

Kristiania, denne forunderlige by

som ingen forlater før de har fått merket den – iflg. Hamsun.  Etter å ha tilbragt et par dager i byen i Oslofjordbotn, så merker jeg jo at jeg har vært der, i alle fall på lommeboka. 

Jeg kjøpte meg skoletter og svarte jeans.

Å kjøpe langbukser er blitt en utfordring etter at midjen bare forsvant.  Det heter at alt siger nedover med alderen.  Det stemmer ikke med meg – her siger alt oppover.  Der jeg tidligere gikk innover, der går jeg nå utover og vice versa.  Så hvis buksa passer i linningen, så slenger den over rumpa.  Ikke mye damefasong her i gården, lengre. 

Skoene er fra Palmroth, bare merket koster nok noen hundringser.  Men jeg kjøpte mine på salg, så da var prisen til å leve med.

Til de som ikke kjenner merket, så har Palmroth-skoa ord på seg for å holde eieren både tørr og varm på beina.  Men må nok helst bare anses som en litt finere gummistøvel. 

Så langt som hit var de gode nyhetene fra Osloturen.  Jeg var nemlig også innom loppemarkedet på Bolteløkka skole.  Den gode nyheten for musikkorpset var at det var masse tusen mennesker som som sto i kø for å komme seg både inn i lokalene, og ut igjen (og det var store lokaler).  Den dårlige nyheten for meg var at lille, stakkars, klaustrofobiske meg ikke hadde sjangs til å komme meg fram til diskene.  Jeg tenkte da på å ta meg en tur på kafeen, i påvente av at køene skulle løse seg litt opp.  Men ka trur du – like store køer også her.  Så det var den loppisen.

Flyturen må jeg også fortelle om.  Etter at Norwegian innførte gebyrer på innsjekket bagasje, så er det ikke måte på hva vi alle tar med oss inn i flykabinen.  Det førte til at bagasjehyllene var overfylte lenge før vi sist ankomne kom oss om bord.  Flyvertinnene overtok min lille bag, og så fikk vi streng beskjed om å legge ytterklærne inn under setet foran oss, ikke opp i hyllene.  Meget betenkt brettet jeg sammen ullkåpa, med foret ut, og ba en bønn om at golvet ikke skulle være altfor skittent.  Veska mi la jeg underst.  Da jeg skulle av flyet, kjente jeg at det hekta litt da jeg dro fram kåpa.  Først da jeg kledde av meg kåpa hjemme, oppdaget jeg at jeg hadde fått ei flerre i kåpeforet, like ved “gåsplitten” bak.  Riktig nok er kåpa gammel, men den er gulle god, og jeg har tenkt å ha den lenge ennå.  Så jeg har tatt nål og tråd fatt, og laget en skikkelig kunststopping, som ikke ble fin i det hele tatt.  Så gikk jeg ov er til plan B – jeg sprettet fabrikkmerket av en annen kåpe, og sydde over stoppingen.   Det får holde til jeg finner på noe bedre.

Litt merkelig plassering av et fabrikkmerke, men i dag plasseres nå merkene både inni og utenpå klær, så hvorfor ikke?   Men neste gang jeg river hull i klærne hos Norwegian, så skal Bjørn Kjos få komme hit og lappe de sjøl.

Grønn

På tjenestereise og hotell i Oslo i to dager, og avspasering og på besøk hos manageren i dag.   På hotellet gremmet jeg meg over mine begrensede muligheter for å delta på ABC-leken, men fotoapparatet lå i veska, så noe måtte jeg da få til.  Jeg kikket meg rundt i rommet, og fant ut at da måtte jeg skrive noe om GRØNT. 

Wikipedia:  Grønn er en viktig markeringsfarge i naturen. Den kan gi signaler om for eksempel levende planter, umoden frukt, giftig mugg og farlige frosker. 

Ifølge den tradisjonelle fargepsykologien assosieres grønt med livet selv, og virker beroligende, friskt og avslappende. Grønt brukes derfor mye på sykehus. Fordi mennesker så lett ser forskjell på ulike grønnfarger, gjelder det imidlertid å velge den riktige grønntonen, det vil si en som virker naturlig og behagelig, og ikke syke og giftig. Bruk av grønt kan derfor være vanskelig.

Jeg skriver:  Kanskje er det ikke tilfeldig at så mange hotellrom jeg har bodd på, har hatt grønt som dominerende fargeinnslag? Det gjelder også her – selv om grønnfargen er ganske avdempet, brungrønn, eller kanskje gusjegrønn?

 

 

 

Jeg er også glad i grønt, og her er to av mine skjerf som var med på hotellet.  Det ene er et stort skjerf som jeg har kjøpt i Bulgaria, det andre er et mindre reisehåndarbeid som ikke er avsluttet.  Selvfølgelig i deilig alpakkagarn, som ikke klør.

 

 

 

Wikipedia: I estetikken regnes grønt vanligvis til de kalde fargene, selv om grønn kan gjøres varmere med tilsetting av gult. Grønt blandet med rødt blir brunt. I malerkunsten er det flere grønnfarger med tradisjonelle navn, for eksempel smaragdgrønn og olivengrønn.

  

  

  

  

 

 

 

 

Jeg skriver:  To malerier med mye ulike grønnfarger.  Det ene er malt av en profesjonell, det andre av en glad amatør.  Kanskje ikke så vanskelig å se forskjellen, men gjett likevel!  Motivene er hentet fra Inderøy i Nord-Trøndelag og fra Stavangerområdet.  (Her fikk jeg ikke fjernet uthev.  Når jeg publisereer, så kommer det til alt overmål opp med STORE BOKSTAVER(¤*!§&)

Wikipedia:  Ordet grønn har gitt opphav til en mengde ord og uttrykk som knyttes til fargen, for eksempel grønnsaker og grønnskolling.

Jeg skriver:  Vi bruker faktisk grønn i masse ord og ordtak:  Eks:  Grønn av misunnelse, å være helt grønn på området, osv.

Wikipedia:  Det grønne representerer natur, liv og vekst. Den er derfor valgt til miljøvernets farge, og ordet «grønn» brukes også som et

synonym for miljøvennlig.  http://no.wikipedia.org/wiki/Grønn

Jeg skriver: Her i Oslo snedde det i går, og de vintergrønne fikk pynt i håret.  Og ringblomstene, hagens tapre riddere,  trosset både kulde og sne.

Jeg trodde jeg skulle gjøre det lettvint med å kopiere fra Wikipedia, men har slitt mer med redigeringen enn noensinne.  Det som ser ut OK ut på utkastet, kommer i de merkeligste fasonger på siten.  Små bokstaver har blitt store, uthevet skrift plasserer seg sjøl på ymse steder osv.  Skulle tro det var han Gammel…. som var ute på tokt i min lånte maskin.  Men hva gjør man ikke for å henge med på ABC-leken, hos den grepa damen Petunia.  Masse flere grandiose g-innlegg finner dere her:  http://petuniablogg.blogspot.com/

Brunt og gult

Fra Stubbetufsa http://stubbetufsa.blogspot.com/  og Ullhedina http://ullhedina.blogspot.com/har jeg fått utfordringen om å skrive om hhv. brune og gule ting i mitt eie.  En morsom utfordring, som jeg omsider skal få gjort noe med.  I kjent stil, så blir det brunt og gult i lett kaotisk blanding i fortsettelsen.

“Hus, kjære hus” av Gunn Vottestad.  Et bilde jeg er meget glad i.  Kjøpt for pengegaver jeg fikk til min 60-årsdag.  Både gult og brunt, her.  Dersom dere klikker inn her http://www.gunnvottestad.no/, så kan dere lese mer om en spennende kunstner, og se eksempler på flere av bildene hennes. 

Et annet bilde jeg er glad i, er malt av min eldste søster.  Motivet er hentet fra Gamle Tromsø.  Brunt og gult, her også.  Min søster mistet det meste av synet da hun nærmet seg 50 år.  Hun kunne ikke fortsette i sin gamle jobb, og ble pensjonert.  Hun tok da opp en gammel interesse for å tegne og male, gikk i lære, malte ivrig, og ble flink.   Hun kompenserte for sitt dårlige syn ved å bruke lupe når hun malte.  Hun døde dessverre alt for tidlig, bare 56 år gammel, og jeg er heldig som eier to av hennes malerier.

Fra mitt andre hjem i Ravda.  Brune soveromsmøbler, og gult i gardiner og sengeteppe.

Brun bulgarsk keramikk, av nyere type. 

Her har jeg vært på markedet i Kableshkovo og  kjøpt  hjemmespunnet ullgarn i brunt, hvitt og rødt.  1,6  kg for ca. 65 norske kroner tilsammen.  Ullgarnet er ikke veid opp på forhånd, så de veier det når det selges.  1,6 kg = 3 digre hesper.  Jeg tror jeg bruke timer på å nøste opp alt, med verandastolen som hespeholder.  Dette garnet er ganske grovt, og mest egnet til lesta og lugga og gjestetøfla.  Med til historien hører at ullhespene fikk et opphold i dypfryseren over natta, før jeg gikk i gang med nøstinga.  Bare for sikkerhets skyld, med tanke på at det kanskje kunne ha fulgt med ubudne gjester som krabber og kryper. 

Jeg strikket et par gjestetøfler av garnet på turen hjem, etter modell av et par jeg kjøpte der nede.  Mine ble nok ikke fullt så fine som originalene, men fullt brukbare.  Jeg skulle jo hatt bilde av “prototypen”, men det fikk jeg ikke ordnet, for de har Eldstesønnen fått til forærings før jeg tenkte på å ta bilde.

Mere brunt.  Nystekte lørdagsrundstykker.  De bakerste er med sammalt hvete og med byggryn som har ligget i bløt fra kvelden før.  Kjempegode.

Nå er ikke dette fra heimen, men fra en herlig brun kafe, med verdens flotteste beliggenhet og utsikt.  Fra Gamle Nessebar, i solnedgang.

Og etter så mye brunt, så får jeg avslutte med noen nydelige, gule roser som fortsatt blomstrer i felleshagen våres i Ravda.

Da får jeg gi meg med meg og mitt og gult og brunt, og jeg sender utfordringen videre til

 

 

 

 Ellen http://ellensbookoflifeanddreams.blogspot.com/og
BirtH.  http://hvaerdette-b.blogspot.com/  Jeg vil gjerne se hva dere to har å fortelle om blå saker og ting.  (Men bare dersom dokker sjøl vil, og synes det har nokka førr seg. )  Jeg er utrolig dårlig til å lage lenker, der har jeg virkelig noe å lære.

Epler, fiken og feriesysler

    

Nå er det en stund siden jeg har vært inne på bloggen, og det er fordi jeg har vært hjemmefra i nærmere 2 uker.  Derfor ingen E fra meg i forrige uke.  Så nå tar jeg to i samme slengen.  Med bilder fra Ravda, hvor jeg har oppholdt meg det meste av tida.

Her selger de epler på et gatehjørne.  Legg merke til den snertne vekta med lodd i bakgrunnen.  Og prisen:  5 kg for 4 leva.  (1 leva er ca. 4 norske kroner).

Noen ble fraktet med hjem, og plassert fint i skål.

Over alt hang det fiken på fikentrærne.  Dessverre var de ennå ikke helt modne.  Jeg har forresten aldri skjønt at Eva valgte et fikenblad til å skjule seg bak.  Bare se på bildet – de bladene må da avsløre mer enn de skjuler…

Og mens jeg er inne på frukt og gatesalg, så må jeg vise et bilde fra markedsdagen i Kableshkovo.  Her er det to staute damer som sper på pensjonen sin  med å selge frukt og grønt på markedet.  Den ene har ei sånn trille som vi kalte for “handvogn” i min barndom, og som fantes i de fleste hjem i bygda.  Men se på den andre:  Dette er understellet til ei barnevogn.  Den har gjennomgått en liten ombygging, og duger nå bra til å frakte salgsvarene til torgs.

Flylitteraturen var “Damenes detektivbyrå nr. 1″.  En fornøyelig og annerledes krim.  Kjøpt på flyplassen etter anbefaling fra   BirtH ,
og jeg anbefaler den gladelig videre.

Her har boka selskap med annen feriekos:  Kryssord og strikketøy.  Jeg strikket et lite skjerf i tynt-tynt alpakkagarn på turen, et sånt skjerf som jeg har innafor ytterjakken.   Jeg fikk lov til å ha med strikkepinnene på flyet, men trådkutteren tok de fra meg i kontrollen.  Det var visst et barberblad gjemt inne i plastdingsen, og jeg kunne jo finne på å strimle opp besetningen.  Den led-lykta skjønner jeg ikke helt hvorfor den har kommet med.   Det er ikke fordi jeg ligger og leser med lommelykt under dyna.  Men heller fordi strømmen kan bli borte innimellom, og da er det greit å ha andre lyskilder lett tilgjengelig.

På folkemunne i Ravda heter det at dersom man vandrer langs de meget mineralholdige strendene ved soloppgang, så avgir sanden noen helsefremmende stoffer med spesielt god effekt på asthma.  Jeg er asthmatiker, så jeg følger selvfølgelig gode råd.  Og jeg er alltid mye bedre når jeg er der nede.  Om det er morgenluften på stranda som gjør susen, skal jeg ikke si for sikkert.  Men at soloppgangen over Svartehavet er vakker, og at det er deilig å vandre langs strendene i frisk luft tidlig på morgenen, det er i alle fall hevet over tvil.

ABC-leken går fortsatt for  fullt hos   Petunia, og der vil dere finne mange elegante og flotte e- og f-innlegg.

Dugnad

Lørdag for snart to uker siden smalt skrånaboen og jeg på årets impulskjøp til borettslaget.  Det var sluttsalg på busker på hagesenteret – flotte karplanter til 10 og 20 kroner stykket.  Vi plukket like godt 17 busker med oss, og betalte 260 kroner for alt.  So far so good.  Nå var det bare å få de ned i jorda, på en meget våt og blåsende lørdag ettermiddag.

I shoppingrusen tenkte vi ikke så mye på alle 17 plantehullene som måtte graves.  Og at vi var bedt på lørdagslunsj  hos en av naboene, det glemte vi nå bare i farta.   Men stilla selvfølgelig til en overdådig lunsj, med rosevin.  Mette og signe, så rekrutterte vi  lederen for borettslaget til en spontandugnad, og fikk på oss oljehyrene og fant fram spett og spader og plantejord.

Her er borettsalgslederen og skrånaboen  i full planlegging.  I tillegg til de 17 buskene, så fant vi også ut at vi skulle dele opp noen gamle, forvokste rabarbrarøtter, og flytte de denne skråningen.  De ble delt opp i 9 planter = ytterligere 9 plantehull i bakken.  Det som står ute på asfalten, er en samling sommerblomster som frister en mistrøstig tilværelse i regnet.  De er båret ut fra verandaer og svalganger pga. malingsarbeidet.

Lørdagen fikk vi plantet alle 9 rabarbraene og omtrent halvparten av buskene. 

Søndagen fikk plantet resten, mellom regnbygene, dvs. da hadde  vi tilsammen spadd opp og plantet i 26 plantehull.  Underveis hadde vi rekruttert en til, så nå var vi fire “gravere”.

Her er gjengen invitert til kaffepause  hos en av naboene.  Hun er Den Dama.  80 år, og den som alltid stiller med spade og kost når noe skal gjøres.  Akkurat denne søndagen hadde hun besøk, men siden hun ikke kunne være med på plantinga, så laget hun “utekafe” med deilig servering til jord- og steinarbeiderne.

Et par dager etter at buskene var kommet i jorda, slo været om til knallkulde og snevær.  Så gjett om vi var fornøyde med at vi ikke utsatte plantinga.  Nå venter vi i stor spenning på våren.  Jeg er faktisk mest spent på rabarbraen.

Akkurat denne minidugnaden er ikke representativ for oppslutningen rundt de mer planlagte dugnadene i borettsalget vårt.  Til tross for høy alder og skrantende helse hos mange av beboerne, så er alle flinke til å bidra.  De som ikke kan være med på så alt for mye utejobbing, stiller gjerne som vaffelstekere eller rømmegrøtkokere.  For mest av alt så er dugnadene felleskap og god mat og viktige bidrag til et trivelig bomiljø.

Flere C-historier finner dere hos den drivanes dyktige Petunia, dersom du klikker her:   http://petuniablogg.blogspot.com/

Cirka 0 grader Celcius ute. C-vitaminer inne.

Vinteren kom tidlig i år, og slik så det ut da jeg kikka ut av vinduet i morrest:

Hvitt over alt.  Ikke annet å vente enn at jeg i går våknet med verdens tetteste nese og med vondt i halsen.  Så menyen ser for det meste slik ut:

C-vitaminer fra tabletter og fra naturen, og mye varm te med honning i.  Varer dette for lenge, så spøker det for moltekremen til julaften. 

Og når det er kaldt ute, så er man heldig som har det varmt og koselig inne.   Da er det godt man har godstolen og strikkekorga.  I korga ligger en strikkejakke i varm, god alpakkaull under produksjon.  Ikke helt lovende, enda jeg har fulgt oppskrifta slavisk.  Bolen er snart ferdig.  Da skal jeg vurdere om jeg skal strikke ferdig, eller om det blir et opprekkingsprosjekt.  Innimellom strikker jeg pulsvanter av restegarn.  Uten oppskrift.

 

 Blogginga har blitt en mye triveligere hobby enn det jeg trodde da jeg begynte for Cirka et halvt år siden.  Den har jo en fabelaktig spin-off-effekt:  F.eks. har jeg tatt opp strikkinga igjen, etter at den hadde ligget brakk lenge.  Det har blitt enda morsommere å sy, og fotografere.  Alt pga. all inspirasjonen  jeg finner her inne.  Anbefalinger på gode bøker snubler jeg også innom.  Og dabber jeg av med blogginga, så holder denne ABC-leken meg i gang.  All ære til Petunia,  som administrerer det hele.  Det er jo nesten som  om man har en personlig trener, som pusher litt ekstra.

Når det først ble innedager, så var det flaks at jeg akkurat hadde hentet nye bøker på biblioteket.  Ei strikkebok, og to romaner.   Den ene er på hurtiglån, dvs. den må leveres etter en uke.  En flott ordning for de mest populære bøkene.  Så jeg kjeder meg ikke, her jeg forflytter meg mellom godstolen og ullpleddet i sofaen.

Dette bildet er tatt sist lørdag, kl. 8 om kvelden.  En meget mørkeblå kveld, med selvlysende nysne på fjelltoppene.  Jeg trives veldig bra med utsikten fra mitt stuevindu, til alle årets tider, og i alle slags vær.

Flere c-historier finner du hos charmante Petunia på http://petuniablogg.blogspot.com/.   Der har alfabetleken startet på runde to, med stor deltakelse.