Reisebrev 3 – Playa del Ingles

Den første uka jeg var der nede,  hadde jeg avtalt å møte min nevø, som var på førjulsferie på Playa del Ingles, sammen med kjæresten og tre barn.

Nevøen min var ukjent på PdI, så han hadde problemer med å angi et sted hvor vi kunne treffes.  Men hadde muligens registrert en pub som het Hooters like ved der de pleide å komme ned på stranda. 

På stranda blåste det kraftig, og sanda føyk.  Men jeg fant da fram.

På Hooters fant jeg nevøen, og etter hvert kom kjæresten og tre søte barn opp fra stranda.  Alle var innsmurt, og dekket av sand pga. vinden, så de hadde gitt opp strandlivet.  På det avtalte møtestedet sprang det rundt servitører iført små trøyer og sånne små bikinibukser som går inn i rompa.  Og fikk de bestillinger, så festet de det i ei klype, og sendte den til baren langs en vaier som var festet under taket.  Musikken var kjempehøy, så det ble raskt konkludert at dette ikke var stedet for tre søte små barn.  (Og kanskje heller ikke for ei gammel tante).

På veien tilbake til hotellet fikk Fride seg en skikkelig flott Flamenco-kjole.  Hun ble kjempefin, og hun og kjolen gjorde nok lykke i årets juleselskaper.  På hjemturen ble vi også praiet av en klokkeselger som som ropte: ” Kjøp bellig mainnskit”.   Vi fant ut at han måtte ha hatt en norsklærer fra Nord-Norge.  Om han skjønte hva han sa, skal være usagt.

Resten av besøket ble tilbragt i hotellhagen sammen med glade barn i bassenget.  Minstemann hadde akkurat “knekt koden”, og tilbragte det meste av tiden med vann til halsen.  

I hotellhagen var det lunt og varmt og godt i sola.   De to største var selvfølgelig noen racere i vannet. (Jeg har fått tillatelse til å bruke bildene av dem i bloggen).  Akkurat denne dagen var nok bassenget å foretrekke framfor den forblåste stranda. 

Etter en særdeles trivelig ettermiddag sammen med badegjestene, måtte jeg returnere til Patalavaca, dvs. 17 km med buss.

 

Mat ble det også ei råd med.  Dette er reker med hvitløk og chili i olje, og den kommer putrende på bordet.  Nam.

Dette innlegget begynte jeg på mens jeg var der nede.  Men ofte var det så dårlig fart på nettet, så jeg måtte henge utfor verandaen og vifte med PCen, for connection.  Å laste bilder, var derfor en prøvelse.  Det ble starten på bloggtørke for meg.  Og den har vart til nuh.  Håper jeg i dag har tatt dørstokkmila…

Reisebrev 2 – Spekeskinka

Her nede spiser vi mye spekeskinke, for det meste som “mellomlegg”sammen med ost i bocadillos (spanske smørbrød), som vi lager sjøl, og tar med på stranda eller på tur.  Den spanske spekeskinka er veldig god.  Og når vi er flere, så går det med noen pakker spekeskinke i løpet av et par uker.

På butikken i går ettermiddag oppdaget jeg at de hadde supertilbud på hele spekeskinker.  Alle mine “kjøpe-i-stort-og -partere-lage-oppbevare-fryse-gener” slo til for fullt, og før jeg visste ordet av det, hadde jeg kjøpt med meg ei skinke. Tvilen begynte å melde seg allerede da jeg vaklet hjemover med nesten 7 kg skinke i sekken.  Med klauven stikkende opp over ene skuldra mi.

Med på kjøpet fulgte 6 bokser postei og en flaske cava.  Akkurat tilbehøret er nå greit nok, men hvordan i allverden skal jeg få anvendt 6,8 kg spekeskinke i løpet av 3 ferieuker?

Jeg kom til å tenke på den gamle gåten:  Hvordan spiser man en elefant?  Svar:  Bit for bit.  Noe må vi jo få spist opp her, noe kan jeg ta med hjem, noe kan jeg gi bort.  Og klauven kan jeg kaste – med god samvittighet.  Og jeg skulle kanskje ikke tatt den sangriaen på strandpromenaden før jeg gikk på samvirkelaget?

Patalavaca – reisebrev 1

Første uka i Patalavaca er allerede unnagjort, jeg har spist frokost på balkongen, og skuer utover et blått Atlanterhav i solskinn.  Dagslyset, sola og luften gjør godt, jeg sover som et murmeldyr, det er feriepuls og et bedagelig tempo.

Jeg har gått i fjellet.  Noen ganger med raskere retur enn planlagt, pga. begynnende gnagsår.

Så har jeg rusla mye rundt inne i Arguineguin, som er en koselig spansk by, og bl.a. latt meg sjarmere av kor fint de pynter husan utvendig.

Trasket noen kilometer nordover, til El Pajar, og spist lunsj på Sementen, der det alltid er fullt av spanske lunsj-gjester, og..

…hvor du alltid får servert nylaget, deilig paella.

Jeg har sittet her på verandaen og heklet i solnedgangen, (den utsikten alene er verdt hele husleia), og et par ganger har jeg vært ute og tatt en sangria og hygget meg sammen med en “bloggbekjent”.

Fortsettelse følger i reisebrev 2.

 

Søndagsbesøk

På søndag hadde jeg særdeles trivelig besøk av tantebarn, med sine barn.

Æ vant!

Som alltid er Wiien populær.  Her kan man se at det spilles tennis.

Gratinert makaroni m. ostesaus over kjøttsaus og salat falt i smak hos store og små.  Minstejenta på 12 år har rigget til og tatt bilder.  Er hun ikke flink?  Vi kosa oss skikkelig.

Til dessert hadde vi riskrem med rødsaus, iskrem (som vi glemte å ta bilde av), og bløtkake med marsipanlokk.  Amalie og jeg har avtalt at hun en dag skal komme helt alene, og da skal vi ha jentedag, og sy trekantpunger og blogge.  Det gleder jeg meg til!

The party is over.  Jeg pleier å si at i tillegg til alt det andre som gjør meg lykkelig, er det et par ting jeg spesielt vil fremheve:  At jeg har oppvaskmaskin og at jeg slipper å gå på utedo om vinteren!

 

 

 

Mandagsmiddag hos skrånaboen

Skrånaboen inviterte på mandagsmiddag i mørketida.

Jeg har fått tillatelse fra henne til å legge ut bilder fra hennes førjulshjem.  Dette er gjenbruksjuletreet, som kommer opp hvert år.

Det glitrer skikkelig, bla. med masse perlekjeder, glassfugler og levende lys.

Middagsbordet var koselig pyntet.

Stemingen var upåklagelig.

Ribba var vellykket.

Den hjemmekrydrede akevitten var godt følge til ribba.

Et lite utvalg av bordpynten.  Tusen takk til skrånaboen som tar seg tid til å invitere på middag midt i ei travel førjulstid.

Førjulstid

Selv om jeg skal reise bort i jula, så har jeg hentet fram litt julepynt i adventa.  Som disse to englebarna.  Synes egentlig de ser litt uskikkelige ut.  Det ikonet som skimtes ved siden av, er en favoritt, og er kjøpt i Vasil Levskij-katedralen i Sofia i påsken i fjor.

Saltet og kokt lammelår er julepålegg nr. 1 i familien.  Så i dag har jeg delt opp to lammelår.  Skanken tar jeg av i leddet, så det går greit.  For å få av den øvre delen, (som jeg ikke husker hva heter), måtte jeg bruke kniv og sag.  Så får jeg en rund, fin stek av midtstykket.  Å dele opp kjøttstykker med bein, synes jeg er et skikkelig spenntak.  Og er ganske fornøyd når jeg får det til, uten at resultatet ser så alt for maltraktert ut

Her ligger kjøttstykkene i trauet, og får godt med grovsalt under, over og mellom lagene.  Når de har ligget lenge nok, skyller jeg av saltet, og fryser ned det som ikke skal kokes med det samme.  Skankene og den øvre delen gir veldig godt lapskaus- eller suppekjøtt.  Stekene (midt-på-stykket) koker jeg og bruker som pålegg, eller til  middag.

Man kan også la være å salte skankene, og lage de til som langtids-stekt lammeskank på italiensk vis.  Det har jeg aldri laget sjøl, men spiste det på Malta sist sommer.  Det var kjempegodt, så det er verdt et forsøk.

 

I min en-persons-husholdning, så hender det ofte at jeg blir innebrennende med mer mat enn jeg får spist opp.  Nå hadde jeg plutselig et overskuddslager av paprika.  Den kuttet jeg opp, og vendte i olivenolje.

Så stekte jeg paprikaen noen minutter i god varm ovn.  Lot den kjølne litt ned, før jeg hakket den i mindre biter, og fylte i frysebeger.  Smik-smak, barer å hive rett i gryter aller annet som skal inneholde paprika.

Jeg har heklet et par gjestetøfler av restegarn.   Med ett øye på heklekroken og ett  øye på gullrekka på Tven.  De ble ganske improviserte, og ganske store, så jeg tror de skal få en toverunde i maskinen.

Kanelsnurrer og adventskos

I dag er det første søndag i advent, og det er som alltid stas å få opp adventstake i kjøkkenvinduet.  Dette er gammel årgang, som lyser trofast, og skaper god stemning, år etter år.

Tre av mine gode naboer har vært innom  til søndag-formiddags-kaffe med nystekte kanelsnurrer og julebrød.  Snurredeigen var satt med kald heving i går kveld, og var varme og nystekte da gjestene dukket opp.   Gjestene måtte derfor ha på melisglasuren sjøl.  Det hadde de ingen ting i mot, og kanelsnurrene gikk unna.

Kanesnurrer med kald heving.

1,2 – 1,5 liter hvetemel, 1,5 dl sukker, 0,5 ts salt, 150 g smør, 0,5 liter melk, ca. 20 g fersk gjær.

Bland ca. 1 liter mel, sukker og salt, smuldre i smøret.  Bland ut gjæra i litt kald melk (eller en blanding av melk og vann), og bland så sammen med resten av melka.  Kna sammen til en ikke for fast deig.  Jeg begynner alltid med 1 liter mel, og så har jeg oppi mer etter behov.  Strø hvetemel over deigen, dekk bollen med plast, og la deigen stå i et kaldt rom eller i kjøleskap 10 – 12 timer.  Bak ut som  vanlig, ikke kna og kjevle for mye.   Pensle smeltet smør over leiva, dryss over kanel og sukker, rull sammen og skjær opp.  Dette blir 24 kanelsnurrer.  Etterhev minst 15 minutter, pensle med egg eller med melk med litt sukker i, og stek midt i ovnen på 220 grader i 12 – 15 minutter.

Det er litt merkelig å jobbe med en kald hvetedeig, men kaldhevet deig er veldig lett å bake ut, kanskje fordi melet har fått svelle så lenge. Man kan bruke kald hev til alle oppskrifter med gjær, bare husk på å bruke mindre enn halvparten av vanlig gjærmengde.  Jeg klarer meg også med litt mindre mel enn vanlig til både deigen og til utbakinga.

Dette paret setter jeg alltid fram i adventa, som en påminning om ikke å putte i meg alt for mange kanelsnurrer og andre  førjulsgodterier.

Omsøm i adventa

I dag er det meldt ekstremvær, og utsikten fra mitt vindu er omtrent som på bildet over.  Bildet er tatt gjennom vindusglasset, som en av lampene inne speiler seg i.  Uten at det hjelper så alt for mye på grå-skumringa ute i dag.  Men jeg skal ikke klage, vi har igjen hatt vårtemperaturer oppmot 10 plussgrader her, og det har vært en nytelse å oppholde seg utendørs.

I sånt vær, er det ekstra koselig å pusle inne, gjerne framfor symaskinen.  Dette er en strandkjole, og var opprinnelig skjørtet på en fotsid, diger kjole.  (Nok en omsyingspresang fra skrånaboen). Stoffet til dette er hentet fra skjørtet, og er nå en  knekort kjole.  Skulderstroppene har vært knyttebelte, og jeg har beholdt knappingen foran.  Mye overflødig stoff ble klippet av på sidene, sammen med hele “blusen”.

Stoffet er myk og deilig krinklet viskose.  Jeg har beholdt den lille kappen som var nederst på den opprinnelige kjolen.  Oppe har jeg rynket litt øverst på for- og bakstykke, og kantet med skråbånd, før jeg sydde på skulderstroppene.

Nok en vendbar topp.  Det som er ute som “rettside” på dette bildet, er en topp fra Carla,  i deilig bommullsjersey, og som jeg likte veldig godt.  Dessverre ble den for kort etter vask.  Så jeg har forlenget på skuldrene med stoff fra armene.  Jeg forsøker alltid å gjenbruke falden fra gamle trøyer.  Dette gikk ikke med det lilla stoffet, så der har jeg satt på en liten blonde nederst.

Her er alle de tre stoffene som jeg har brukt i toppen.  Det grå stoffet er også fra en annen topp, det lilla fra en forhenværende nattkjole.  Denne trøya fungerer fint på begge sider.

Denne toppen har jeg sydd av en rest av silkestoff, og kantet rundt hals og armholl med skråbånd.  Jeg spanderer på et par innsnitt, det gjør de som regel ikke på tilsvarende topper man kjøper ferdig.

Å sy av rester, krever ofte at jeg må skøyte på, for å få riktig “format” på stoffstykkene.  Dette er fra øverst på bakstykket.

Nå har jeg pakket bort symaskinen for idag, og koser meg med grønn te, et hjemmebakt flatbrød med brunost og trankapsler.  Som godt følge til blogginga.  Advent er en delig tid.

Afrikakjole får nytt liv

Dette har opprinnelig vært en stor Afrika-kjole, med altfor stor utringing.  Deilig bommullsstoff, med batikk-trykk.  Jeg spretta, klippet og sydde, og på bildet henger det ferdige produktet.  Nederst er det en god og lang splitt i hver side.  Det er ikke helt enkelt å ta bilder uten blits i mørketida, så de fine fargene kommer ikke helt til sin rett på bildet.

Jeg har kantet med skråbånd rundt hals og armholl.  Måtte bruke de restene jeg fant, så det ble ulike farger.  Men det går helt greit.  På bildet kan man også se at jeg har måttet forlenge stoffet på skuldrene.  Dette er ofte nødvendig når man skal klippe mønster av tøystykker som det tidligere har vært klippet i.

Jeg har tatt vare på den opprinnelig halsringingen, som hadde en fin, liten splitt.  Har lurt på å felle den inn foran.  Men nøler, da jeg er litt redd for å ødelegge et egntlig ganske brukbart resultat.  Afrika-kjolen er forresten en presang fra Skrånaboen.

Hun bragte med seg flere plagg, som kunne egne seg for omsying.  Dette var et bukseskjørt, som var alt for trangt i linningen, og alt for vidt og unett ellers.  Her er bukseskjørtet gjort om til shorts, og det er satt på ny linning/hoftestykke i bommulsjersey med god stretch.

Denne forvandlingstoppen har jeg sydd til skrånaboen.  Den er foret med pastellfarget trikot fra to reklame-t-trøyer.  De er ensfarget og kjedelige, og blir neppe brukt som rette noen ganger.  På bildet kan man se hvordan jeg har satt sammen flere tøystykker.

Dette er den andre siden, og den som Skrånaboen hevder at hun kommer til å bruke som “framside”.  Også denne delen har jeg måtte skjøte på, oppe på skuldrene.

Mørketida er vakker

Alle disse bildene er tatt til ulike tider på dagen, lørdag den 12.11.2011.  Dagen var overjordisk.  Dette er morgen og omkring 10 plussgrader.

Jeg setter stadig mer pris på de store kontrastene gjennom året, med mye lys, og med mye mørketidsfarger.

Jo mer mørke, jo større glede over sola og dagslyset.

I natt kom sneen.