Den første uka jeg var der nede, hadde jeg avtalt å møte min nevø, som var på førjulsferie på Playa del Ingles, sammen med kjæresten og tre barn.
Nevøen min var ukjent på PdI, så han hadde problemer med å angi et sted hvor vi kunne treffes. Men hadde muligens registrert en pub som het Hooters like ved der de pleide å komme ned på stranda.
På stranda blåste det kraftig, og sanda føyk. Men jeg fant da fram.
På Hooters fant jeg nevøen, og etter hvert kom kjæresten og tre søte barn opp fra stranda. Alle var innsmurt, og dekket av sand pga. vinden, så de hadde gitt opp strandlivet. På det avtalte møtestedet sprang det rundt servitører iført små trøyer og sånne små bikinibukser som går inn i rompa. Og fikk de bestillinger, så festet de det i ei klype, og sendte den til baren langs en vaier som var festet under taket. Musikken var kjempehøy, så det ble raskt konkludert at dette ikke var stedet for tre søte små barn. (Og kanskje heller ikke for ei gammel tante).
På veien tilbake til hotellet fikk Fride seg en skikkelig flott Flamenco-kjole. Hun ble kjempefin, og hun og kjolen gjorde nok lykke i årets juleselskaper. På hjemturen ble vi også praiet av en klokkeselger som som ropte: ” Kjøp bellig mainnskit”. Vi fant ut at han måtte ha hatt en norsklærer fra Nord-Norge. Om han skjønte hva han sa, skal være usagt.
Resten av besøket ble tilbragt i hotellhagen sammen med glade barn i bassenget. Minstemann hadde akkurat “knekt koden”, og tilbragte det meste av tiden med vann til halsen.
I hotellhagen var det lunt og varmt og godt i sola. De to største var selvfølgelig noen racere i vannet. (Jeg har fått tillatelse til å bruke bildene av dem i bloggen). Akkurat denne dagen var nok bassenget å foretrekke framfor den forblåste stranda.
Etter en særdeles trivelig ettermiddag sammen med badegjestene, måtte jeg returnere til Patalavaca, dvs. 17 km med buss.
Mat ble det også ei råd med. Dette er reker med hvitløk og chili i olje, og den kommer putrende på bordet. Nam.
Dette innlegget begynte jeg på mens jeg var der nede. Men ofte var det så dårlig fart på nettet, så jeg måtte henge utfor verandaen og vifte med PCen, for connection. Å laste bilder, var derfor en prøvelse. Det ble starten på bloggtørke for meg. Og den har vart til nuh. Håper jeg i dag har tatt dørstokkmila…















































